Depresjonen

Ting føles ganske håpløst...Kjennes riktignok ekstra tungt ikveld, og jeg vet at det sikkert ikke er like intenst imorgen. Men det blir liksom aldri bedre, bare litt mindre intenst. Jeg er så lei og sliten av å hele tiden skulle holde ut, keep breathing, tenke at morgendagen blir bedre osv...når den strengt tatt ikke blir det...Noen dager er ikke like intenst jævlige, men stort sett er de preget av depresjon/uro.
Ting hoper seg litt opp for tiden også, depresjonen innhenter meg, klarer ikke løpe mer. Blir helt overveldet av alt. Det bare flyter i leiligheten mer og mer, jeg prøver ordne det, men blir liksom bare mer og mer kaos. Omtrent som i topplokket.
Jeg orker virkelig ikke bo her lengre. Orker ikke bo aleine. Jeg er så ensom. Kan sitte i timesvis i senteret bare fordi jeg gruer meg til å gå hjem. Til å sitt aleine med demonene. Jeg er jo aleine i senteret også forsåvidt, men det er noe med det å ha folk rundt seg, selv om man ikke er direkte sosial. Men å flytte hjem igjen er liksom ikke et alternativ, så føler ikke jeg har så mange valg. Ofte føler jeg at jeg ikke skjønner hvordan noen kan la meg, et barn, bo helt aleine, overlate meg til meg selv...Jeg trenger hjelp! Men så er jeg jo liksom voksen...Og jeg er jo egentig i full stand til å bo for meg selv,det har jeg vist før, ihvertfall i litt bedre perioder.

Jeg savner jobben min, men tør ikke en gang stikke innom der. Jeg skammer meg. Jeg burde ringt sjefen, oppdatert henne om hva som skjer, men hva skal jeg si da egentlig? Jeg vet jo ikke hva som skjer selv...
Føles bare som enda en ting over listen av ting jeg ikke mestrer og ikke aner hvordan jeg skal få ordnet opp i.
Å si at jeg er patetisk føles ikke som en overdrivelse, føles mer som å konstantere fakta. Jeg har ikke venner lengre. Jeg går ikke på skole, jeg jobber ikke. Uansett hvor mye jeg prøver å rettferdiggjøre det med at jeg er syk, jeg holder på med behandling osv. så klarer jeg ikke unngå å tenke de vanlige tankene...at jeg må ta meg sammen, jeg er svak, jeg er lat, egoistisk etc.

Vet sykepleieren har sagt før at hun kan komme hjem til meg og feks hjelpe litt med husarbeid og lignende om jeg har behov for det, det er jo faktisk jobben hennes å hjelpe med diverse praktiske ting...Har egentlig aldri falt meg inn å takke ja til noe sånt...Jeg skal jo klare meg selv! Det vil vært som å innrømme at jeg er lat og svak....Det ville vært det ultimate beviset. For å ikke snakke om at jeg er utrolig flau og skammer meg over kaoset. Men kanskje det er nødvendig akkurat nå.

Imorgen skal jeg til legen. Hadde skrevet en lang liste over diverse ting jeg må sjekke...men finner den ikke igjen! Lurer ihvertfall på om jeg har fått ørebetennelse i tilegg til haugen med andre ting. Greit å få sjekket ihvertfall. Var nede og trente nettopp isted. Ingen god ide...Overbeviste meg om jeg ikke var SÅ syk....at jeg er kronisk småsyk på en eller annen måte, og dermed MÅ drite i det om jeg skal få noe gjort....Noe som forsåvidt er sant, men tror egentlig jeg har blitt skikkelig syk nå. Treningen gjorde det absolutt ikke bedre isåfall...Holdt på å svime av når jeg var ferdig på tredemøllen, til tross for at det var en miniversjon av en normal treningsøkt. Skulle til å gå hjem, men så kom jeg frem til at om jeg føler meg så dårlig nå+har trent, så er erfaringen at jeg så og si blir sengeliggende imorgen...Isåfall måtte jeg trene mer ikveld, i tilfelle jeg ikke kom til å klare å trene imorgen...Jada, fornuften og logikken på topp! Men skal nevnes at jeg motsto trangen til å trene til jeg kreperte, og at jeg gikk hjem etter litt styrketrening. Og jeg spiste litt etterpå. Fantastisk, neste steg månen!