Relax, take it easy.

Er så lei av uroen. Av å aldri kunne slappe av. Aldri kunne stole på meg selv. Aldri kunne stole på andre. Aldri kunne stole på min egen kropp, på mitt eget hode, min egen psyke. Aldri kunne være sikker på om jeg er trygg. Om jeg har kontroll. Om ting egentlig går bra, om det jeg gjør er rett. Om det er feil. Om i det i det hele tatt finnes noe sånt som rett og feil. Om det er verdt å kjempe. Om jeg egentlig kjemper i det hele tatt? Om jeg egentlig bare går i feil retning, og har gjort det hele tiden?

Jeg var på butikken ikveld, skulle kjøpe målbånd, av alle ting. Fikk et akutt behov for å ha det tilgjengelig. Hadde gledet meg til å se "jamie slanker amerika", men tilslutt var uroen så sterk at jeg ikke fikk med meg noe som helst, så jeg hastet ned på butikken. Første butikken hadde det ikke...dritt!Andre butikken trodde jeg først hadde det, men nei. Hadde til nå følt meg sterk og bra som ikke ble fristet av all maten i det hele tatt, men ble rett og slett så intens fortvilet over at de ikke hadde målbånd at det var like før jeg begynte grine/skrike ut en mengde stygge ord. Den lille filletingen og det føltes som jeg skulle få totalt sammenbrudd; første innskytelse; kjøp all maten du kan, bruk opp det lille du har av penger, bare en siste gang! Du er så fucka og feit og ekkel uansett, så en siste gang kan vel ikke skade? Men jeg gikk hjem igjen, ville ikke høre på bulimien. Prøvde si til meg selv at jeg var flink, at det var et steg i rette retningen at jeg klarte å holde ut uten å ende opp med b/p(binge/purge) igjen. Men det eneste jeg satt igjen med var en enda sterkere uro, enda et bevis på at jeg kan ALDRI stole på meg selv, uansett hvor trygg jeg føler meg, så kan det plutselig snu...Ja, jeg klarte stå i mot denne gangen...Men tanken på at jeg plutselig, når som helst, kan få slik anfall, som jeg blir nødt til å holde ut...vel, det gir meg neste lyst til å bare gi opp med en gang. Det virker uoppnåelig...Ikke klarer jeg se at det er verdt det heller.
Noe som gjør meg enda mer forvirret og motløs er at når jeg faktisk prøver spise litt, uten å overspise eller kaste opp, så blir jeg så dårlig. Ikke bare psykisk, men fysisk. Miniatyriske porsjoner kan gi meg magevondt/kvalme, og etter å ha tvunget i meg litt grønnsaker til kvelds så endte det opp med hodet over do. Hadde jo ingenting med at det var mye kalorier, at jeg hadde overspist eller noe...Kjente meg bare så oppløst, kvalm og uvel at jeg tilslutt gav opp prøve å holde det nede. Nå skal det nevnes at jeg var så dum at jeg prøvde ta min daglige dose tabletter også, ble vel bare altfor mye på en gang.

Jeg vet ikke jeg, kanskje alt "bare" er psykisk? Jeg vet jo at man ikke blir SÅ mett av så lite...Men samtidig kjenner jeg jo det jeg kjenner, og det var som sagt ingen grunner til at jeg skulle få panikk pga. mye kalorier eller noe, var såkalt "trygg mat" i liten dose. Så, som sagt, jeg kan ikke stole på meg selv, eller kroppen min eller noen ting. Jeg vet ikke hva jeg skal tro lengre. Ene uken kan jeg spise ekstreme mengder, kilovis på en time eller to, uten å egentlig kjenne smakene eller oppfatte noen som helst metthetsfølelse før det er altfor seint...Mens jeg andre uken blir skikkelig uvel og mett bare av en salat eller en frukt...Det er jo helt feil, jeg er helt feil. Feilkoblet.

Tenkte egentlig skrive et innlegg om DBT, men orker ikke ikveld.